søndag 17. september 2017

Enda en liten glede

Når balkongsesongen ble av den tamme sorten, og feriehagen dessuten regnet bort, er det greit å ha noen trøsteplanter inne i vinduskarmen. Utvalget er nokså kjedelig, og ikke større enn at jeg husker å vanne alle i løpet av sommeren. Og for noen dager oppdaget jeg en hyggelig overraskelse!


Midt i vinduet troner en diger Porselensblomst (Hoya). Den fikk jeg i gave for snart fire år siden, og den har vokst seg enda frodigere og større enn den var. Og nå har den altså satt sine første blomsterknopper! Jeg hadde egentlig gitt opp å vente på blomstring, men nå blir det jo litt spennende å få se og lukte blomstene for første gang. Det finnes mange ulike sorter Hoya, og jeg antar at dette er en vanlig sort med hvite blomster, men kan jo ikke være helt sikker...


Hoya er kjent for å overleve det meste, den trenger omrent ikke stell i det hele tatt for å holde seg grønn og fin - kanskje jeg plukker ti-tolv gule blader per år. Det største problemet er egentlig å holde tilveksten i sjakk, de nye kvistene må få en viss lengde før de lar seg vikle inn i resten av planten. Jeg funderer på om jeg skal lage et par nye planter som kan testes på Skyggebalkongen neste sesong - den takler i allefall skygge veldig bra.


Også Pelargonium er en god balkongplante, men i år ble de få jeg har stående inne. Så vidt jeg husker er de resultatet av avklipp fra feriehagen, hvor jeg har mange og hvor innetemperaturen om vinteren er perfekt for disse plantene.

Fin søndag ønskes!

onsdag 6. september 2017

Skyggepalmeoverraskelse

Da jeg returnerte til bybalkongen for noen uker siden, ble jeg møtt av en aldri så liten overraskelse. Nå har jeg nemilig ikke bare én skyggepalme, men to!

Sannsynligvis to stk Trachycarpus.

Jeg har fortalt om de tre frøene som lå ved bassengkanten i Spania, og som ble sådd her på kjøkkenet i februar. Da det ene frøet spirte bare en håndfull uker senere ble jeg egentlig overrasket, hadde jo ikke tatt det for gitt at det skulle bli noe som helst. På forsommeren ble den vesle palmen satt ut på Skyggebalkongen. Jeg satser på at den trenger noen sesonger på å vokse seg gjennom balkongen i etasjen over meg.

Jeg var fornøyd med ett eksemplar, særlig når planten så ut til å ha det helt greit uten noe hokus pokus stell. Så jeg bøe litt overrasket da jeg returnerte fra feriehagen og fant at palmen hadde fått et tredje blad, men også at enda ett av frøene hadde spirt! To palmer fra tre frø må vel regnes som suksess? Uansett - det ble jublet hemningsløst her i skyggen!

Nå vet jo ikke jeg om det er for sent i sesongen til at den sist ankomne kan sikre seg for vinteren, men det finner jeg jo ut av. Plantene får overvintre i en vinduskarm, og siden de er sydlendinger regner jeg med at de takler moderat stuetemperatur rimelig greit. At det blir svært lite lys i vintermånedene blir kanskje en utfordring, men går det så går det.

Med hele to individer bør jeg vel også prikle palmer. Hm, høres litt fjernt ut...

Fin dag der du er!

onsdag 30. august 2017

Skyggesikkene

Regn i feriehagen og skygge på balkongen. Jeg er ingen storforbruker av solfaktor i år, akkurat, verken i byen eller på landet. Heller ikke beboerne her på Skyggebalkongen har hatt stor tilgang på c-vitaminer i år, men solsikkene har greid seg bra, og jeg har faktisk hatt mer glede av dem i år enn i fjor - da blomstret de jo mest mens jeg var bortreist.


Da jeg returnerte til byen så skyggesikkene sånn ut. Litt slappe, men med strålende gule blomster som nærmest fylte de to kvadratene balkong med solskinn. Det vil si, da jeg kom hjem lå de fleste sikkene strekk ut, og sånn ble de liggende til jeg neste dag fikk den fantastiske ideen om at jeg jo kunne gi dem noen støttepinner.

Noen ganger lurer jeg på hva som har skjedd med hagegleden, for en håndfull år siden ville jeg plassert tilsvarende støttepinner allerede i de små priklepottene. Men i alle fall, selv slappe skyggesikker kan altså stramme seg opp. Og selvfølgelig ble det enda litt freshere når de hadde fått slukket tørsten skikkelig.


Det er litt snodig at skyggesikken som står lengst inne i kroken faktisk er den fineste. Jorden er den samme, men krukken er nok en anelse større. Gleder meg til blomstringen, for det ser jammen ut som om denne har produsert den aller største knoppen, også! Uansett greit å vite at solsikker ikke er så avhengige av sol som man kanskje skulle tro :)

Nyt sesonginnspurten! For selv om september kan bli fin er det beste av sommeren bak oss - eller foran oss, hvis vi bare ser stort nok på det...

torsdag 10. august 2017

Tidenes våteste feriehage men sommer likevel

Jeg er i feriehagen for å ha ferie, men så ble det nesten bare innevær, og det var nesten like greit, for jeg måtte uansett ha med hjemmekontoret. Men selv om feriedagene reduseres til ferietimer, og soldagene krymper til timer, blir det jo fortsatt hyggelig å rote rundt i en feriehage. Og selv om det har vært et tragisk Dahlia-år, med altfor mye regn og et uvanlig stort antall snegler som følger med, finnes det heldigvis noen blomstrende stauder innimellom.


Strandkattehalen (Lythrum salicaria) stammer fra frø jeg fikk av en hagebloggvenn for mange år siden. Frøplantene ble plantet et sted som etter hvert har fått stor konkurranse fra ugress, men heldigvis flyttet jeg noen rotskudd til et litt mer solfylt sted for noen år siden. Anbefaler denne stauden, blir ganske høy og trenger ikke oppbinding uansett vind.


Dette er Lilium Royale, og den eneste som er igjen skal ha stor takk for at den holdt seg fin ganske lenge, til tross for tungt regn. Et rart liljeår også, for flere sorter har enten ikke kommet opp eller blitt mye kortere av vekst enn de vanligvis er. Snegler har dessuten lagt sin elsk på flere liljer, det tror jeg ikke har vært noe problem før.


Man skal jo også tenke bladstruktur når man planter - og jeg må innrømme at det bryr jeg meg ikke om :) Men litt morsomt er det å konstatere at det finnes kontraster i hagen... Kuleprimula i front og Pipeløk der i bakgrunnen.


Godt å vrenge av seg lukehanskene og ta en rast iblant, men hagefolk har det jo med å sprette opp igjen ganske raskt. Har vel sittet i hagen ca 2 ganger á 10 minutter i sommer.


Helt vanlige liljer, disse står egentlig i en liten gruppe, men de er brukket ned av gnafsere. Sneglene har stort sett ribbet disse for blader, men får vel være glad for at blomsterknoppene fikk bli. De små bunndekkerplantene er Dvergslirekne.


Og så langt er altså den Dahlia-sorten kommet som pleier å være den første som blomstrer. Den har blitt beitet ned kontinuerlig, men nå har jeg knertet snegler i en drøy uke, og enn så lenge har det gitt håp for flere planter. Men noen blomstring spørs det vel om det kan bli i år. Jeg er spent på om knollene har greid å lade batteriene når de stort sett har tilbragt sommeren uten bladverk.


Her er Gillenia trifoliata, den var litt medtatt tidligere i sommer, men har hentet seg inn. Planten er ennå ikke så stor, og trenger å flyttes. Den blomstrer ennå, så det får vel vente litt.


En av de største fargeklattene akkurat nå sørger denne rosa Sedumen for. Tror den er ganske vanlig, men har fått den fra en gammel hage og har ennå ikke gjort noe forsøk på å finne ut hva den heter. Når planter trives er ikke navnet så veldig viktig, synes jeg...


Duehode (Chelone obliqua) blir det også etter hvert, men jeg får neppe se blomstringen i år. Feite knopper gjør seg klar, og jeg må anbefale denne også, så frisk og fin og ser ut til å tåle vind veldig fint! Denne tror jeg skal få flytte til midten av et sånn litt for stort problembed hvor ugresset lett tar overhånd i midten, fordi jeg alltid starter lukingen fra utkanten av bedet, og svært sjelden blir ferdig...

Fortsatt sommer, og august er vel en god måned, selv om det allerede er merkbart mer høstløv i bed og plen.

Nyt helgen der du er!

lørdag 5. august 2017

Heia, heia!

August er godt igang, og selv om det bør være grei sommer i minst fire uker til, finnes det nok noen her på Skyggebalkongen som skal få slite litt for å fylle sin tildelte plass. Årets sesong er egentlig litt merkelig...


I mange år har jeg sådde Blodbeger, som så har dekket det meste av dette espalieret og sørget for frø til neste sesong. Kortreiste frø er jo både praktisk og hyggelig. Men i år ser det vel ut til at oppgaven blir i største laget.


Jeg sådde nemlig Blodbeger altfor sent, men fikk uansett ingen spiring. Dermed ble noen småplanter fra feriehagenaboen redningen - tenkte jeg. De er imidlertid så små at det ikke engang er sikkert at de rekker å vokse seg store nok til å tøtsje espalieret, langt mindre å klatre helt til topps.

Og så hjelper det sikkert ikke så mye at de står i skyggen av en solsikke.

Blodbeger har det med å sture et par uker etter omplanting, men kan vokse raskt når de først kommer i siget. Om det ikke blir full uttelling i år, blir det spennende å se hvor høyt de rekker å klatre, og ikke minst om de rekker å blomstre.